Nyttårsaften med en heroinist

I fjor brukte jeg slutten av desember til å lade opp til ex on the beach. Løping og fylla fra ende til annen. Mye skjedde på turen, noe av det kan leses i den kritikerroste boka “Text on the beach” av Henrik Elvejord Borg.

Dét er ikke det dette innlegget skal handle om. Dette skal handle om hvordan jeg endte med å feire inngangen til 2018 med en fyr på 62 år, som hadde vært heroinist i imponerende 38 år.

Her er settinga: Jeg har brukt tiden i Sri Lanka i ti dager og løp som et jævla helvete hele oppholdet (kroppen skulle ikke ha overvekt av fett på tv). Turen hjem gikk via Doha i Qatar, hvor jeg hadde en mellomlanding på åtte timer.

Setter meg på flyet i Colombo, Sri Lanka på vei mot Doha, og havner ved siden av en fyr, type: variant, med en vest type: sliten, og en bolleklipp som hadde blåst selv Ingrid Espelid Hovig av banen. Han forteller meg at han kalles Cloggie, fordi han alltid går med tresko. Skjønner fort at dette kan bli en spennende tur. Jeg hadde vært aleine hele turen, og var svært godt inne i å snakke med andre mennesker. Jeg spurte om han ville bli med og ta noen drinker, det var tross alt inkludert. Det ville han ikke til min store forundelse. Jeg bestillte to, og tvang han til å ta en skål med meg.

Vi fikk tenning etterhvert begge to, og vi endte på en skikkelig Aiya Napa stemning inn mot landing. De andre passasjerene så bittert på oss, men promillen gjorde at vi ikke brydde oss nevneverdig.

Fyren hadde vært heroinsmugler i India i 9 år. Nå er ikke jeg en indisk jurist, men jeg er rimelig sikker på at strafferammene der nede muligens er noe større enn i Europa fro smugling av såpass harde stoffer. Vel vel, blid var han likevel, og selv etter alle disse årene med smugling ikke innelåst i et indisk “big house”

Historene han forteller videre er som en spinoff av “Trainspotting”. Mye heroin, lite lystige historier

Kødder ikke rundt han Cloggie

Fremme i Doha er vi rimelig dritings begge to, og får karra oss til en røykelounge, og inhalerer det vi kan av Camels. I det hele tatt har vi det riktig så hyggelig. I og med at det er nyttår, bestemmer jeg meg for at jeg skal spandere en champagne på han. Finner en fransk restaurant hvor de har en pianist som spiller så gnistene fyker. Lite er som å få nyåret sunget inn med en låt av Etta James på qatarsk aksent. Får meg en løksuppe, og hever glasset i en skål med min nye kamerat.

Plutselig drar han frem et “medisinsk pass” Som han mente ga han fritt spillerom til å ta med en haug med narkotiske stoffer. Det eneste problemet var bare at det ikke var en eneste legesignatur eller et stempel noe på dette passet, ergo i prinsippet bare en gul lapp. Vesten åpner han, og viser frem 1000 piller valium. Det er for mye valium å ha på seg er jeg ganske sikker på. Han spør om jeg vil ha en. “Jo hvorfor ikke” svarer jeg med et smil. Banker i meg en halv pille valium og drikker champagne. Rett og slett en fantastisk nyttårsaften.

Noe groggy da jeg landa i Oslo, men sånn går livet i blant.

 

Blodprinsen out

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg