Der kom den første clickbaiten.

 

Eller, jeg er jo sikkert det, men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Nå har Olli og jeg vært i Phu Quoc en liten stund, og fått oss et stamsted ved navn Z coffee. Kom inn intetanende om den lille meteoritten som skulle treffe planetene våre(østkantslang for hodene for de som ikke tok den).

Tip, noe som man gjerne skal gi på restauranter, men her var det vi som fikk Tipen.

Møter verdens herligste lille guttunge på 2 år ved navn Tip, sønnen til eieren, og Tip er helt sheriff. Prøver å stumpe siggen til kundene, gliser som bare faen, highfiver de som sitter og spiser førjulsmaten, og sist men ikke minst stjæler capsen min om jeg ikke følger ordentlig med.

Den kiden her er egentlig vanskelig å beskrive, jeg skulle virkelig ønske dere kunne møtt han.

Uansett, familien jobber døgnet rundt, og de kriger for å få (h)jula til å gå rundt.Tip må bare fly rundt der han også i og med at det er dårlig med barnehager her. Da slår den lille godheten jeg har i meg inn ass.

Oppdrag på julaften: Kjøpe julegave til Tip.

Den lille duden har prøvd å ta capsen min tre dager på rad, så da tenker vi det at det er på tide at han får seg sin egen.

 

Stikker på markedet, finner en dritfet caps med vannmelon på og kjøper den.

Olli melder så “Hadde vært jævla nice om vi ga han en full outfit da?”

“Ja for faen, det er ikke noe dårlig idé!”

Flyr litt mer rundt på markedet, og finner en bananskjorte med matchende shorts til.

 

Stikker til restauranten, og Tip er stadig blid som ei sol han, men blidere skulle han bli. Napper ut julegaven fra posen og både faren og tip smiler som jeg sjelden har sett noen smile før. Og om du tror du har rocka en outfit før, skal jeg love deg at du ikke har vært i nærheten av å rocke noe som Tip.

Se på han her da!:

 

Og selv om jeg sa at materialisme er idioti i går, så trengte han her virkelig en caps. Litt dobbelmoral må til.

Det var min julaften, håper din var fin også.