Jeg ble vekket av politiet på 17. mai

Jeg vil gjerne dele mer fra skandaleturen i sørøst-asia, men jeg pælma dessverre den forrige telefonen min i veggen en av de siste dagene på Bali.

Derfor har jeg lite bildemateriale, og må vente litt, fordi disse historiene fortjener bildebevis. I mellomtiden kan jeg fortelle om fjorårets 17. mai, da irsk politi vekket meg på vår alles kjære nasjonaldag. Først og fremst må dere kjenne til uttrykket Blodprins ekspress. Vakkert uttrykk.

Svært så klar for Blodprins ekspress

Dette er noe jeg fant opp på denne turen. Uttrykket innebærer at man drar på tur uten håndbagasje, og det er heller ikke lov til å booke hotell. Det du står og går i, that’s it. Turen bar til Irland. Rolling Stones skulle spille konsert på Croke park den 17. Mai, jeg dro ned den 16. sammen med en kamerat. Dagen før hadde jeg lastet ned tinder pluss, slik at jeg kunne bytte lokasjon, og følgelig matche med jenter i Dublin.

Teorien var at Tinder skulle fungere som en kombiner airBnB, hotels.com og datingtjenester. Noe som ville vise seg å være et sjakktrekk selv Magnus Carlsen ikke kunne kommet opp med.

 

Jeg jobba hardt fram til 01:00 kvelden før, og hadde riktig så mange matcher da vi skulle ta flyet 06:00. Iherdig prøvde jeg å lage en slags plan for denne turen. Her gjaldt å finne husly for to. Vel fremme i Irland i tolvdraget, hadde vi en svært så tettpakket timeplan. Dobbeldate klokka 14,17 og 20. Dette lovet bra. Min kamerat var gira på en øl. Jeg var ikke fremmed for dét jeg heller. tre-fire Peroni i nebbet og et pizzastykke til lunsj, og vi var klare for å ta fatt på denne helvetesturen.

 

Første date: Siorse Den første daten jeg hadde booket inn var altså Siorse (uttalt sørsja). Bra gæren dame, og hun hadde tatt med seg venninna si. Det negative med venninna var at hun var fra et strengt muslimsk hjem, og vi skjønte fort at dette kom til å gå til helvete for kameraten min om vi ble værende her. Det stoppet han imidlertid ikke fra å kjøpe en mugge med rom og cola. Jeg på min side var litt bekymret for om vi skulle klare å sjarmere damer med for mye alkohol i blodet (Dette var før ex on the beach, og instagrammen fungerte på den tiden svært dårlig for sjekking.) Uansett. Siorse likte meg svært så godt, og jeg klinte litt med henne i baren før jeg sa at vi måtte videre. Hun ble steinforbanna, og ville være med videre. Dette ble imidlertid vanskelig, i og med at vi skulle på nok en dobbeldate. Og så gærn er ikke en gang jeg, at jeg tar med meg fisk på Lofotfiske! Vi forlot etterhvert stedet med en knallhissig Siorse som sto og hytta med neven i døra. Blodprins ekspress virket som et lovende konsept for vansindige opplevelser.

Fest må man ha

Andre date: Julie. I utgangspunktet skulle vi møte Julie og venninna på en brun pub og spille shuffleboard. Julie feiget dessverre ut, og vi bestemte oss for å spise middag. En flaske rødvin, og vi var riktig så gode i gassen. Tredje date: Beth. Siste dame for kvelden var Beth, en frisør fra utkanten av byen. Hun hadde med ei bosnisk venninne, og det så riktig så lovende ut for oss begge en stund…… Helt frem til jeg fikk overtenning og begynte å kjøpe shots. Et halvt dusin Jägermeister ned ganen var en dårlig cocktail for oss begge. Da jentene forlot oss, var vi så fulle at vi ikke enset det før etter et kvarter. Klokka var nå 12, og byen i Dublin stengte klokka to, så her gjaldt det å komme seg til hektene fort som faen om vi ikke skulle sove under åpen himmel.

 

 

Ramler inn på en forferdelig klubb. Type: Dublins mest harry sted. Pitbull på anlegget, og oversminka jenter med påsatte øyevipper. Jeg prøver meg på noen damer som ser ut til virkelig å hate oppsynet mitt. Trekker frem en joker fra lomma, og sier at jeg har vært med på ex on the beach Norge. Hatet vrir seg til at de nå liker meg. Jackpot. Kameraten min får det for seg at han skal kjøpe en runde med øl til alle, problemet her er bare at ingen av de fire jentene drikker øl, slik at vi må drikke det tredobbelte av det vi hadde sett for oss. Det gikk som det måtte gå.

 

Jeg sliter etterhvert veldig med å holde fokus, og det viser seg også at dette er tilfelle for kompisen min. På telefonen tikke det inn en melding “Jeg har blitt kasta ut” Faen i føkkings helvete, hvordan er det mulig å bli kastet ut av en bar, i landet i Europa som er kjent for høyest alkokonsum? Jeg kan ikke dra uten at begge har husly. Ser på telefonen, og opp på dama jeg har klint med den siste halvtimen. Puster tungt, og kaver meg mot utgangen. Alt håp er på dette tidspunktet ute.

 

Prøver å komme oss inn på noen hoteller uten hell. Jeg står på et tidspunkt og skjeller ut en resepsjonist, og kaller han en fat fuck. Politiet kommer etterhvert og han mener at jeg er “verbally abusive”. Får jugd oss til at vi har en airbnb oppi veien, og unngår glattcella så vidt det er. Problemet nå er at det er blitt fittekaldt ute, men vi bestemmer oss allikevel for å legge oss i en park. Blodprins ekspress hadde blitt et uteligger-konsept, – den så jeg ikke komme!

 

Har dessverrre kun på meg skinnjakke og t-skjorte, og holder på å fryse ihjæl der jeg ligger på gresset. Kompisen min det samme. Gode råd var dyre, men så kommer det en åpenbaring fra min nedkjølte og forgiftede hjerne:  Det går an å sove på flyplassen. Kameraten min ser på meg med tårer i øynene, og er overlykkelig for at jeg har kommet på dette. Vi kommer oss ut dit, og sovner i seksdraget. 0830 kjenner jeg en batong som pirker meg i beinet. Det er flyplasspolitiet som vil se boardingpass. Vi har bare boardingpass til neste dag, og blir pælma ut av flyplassen etter to og en halv times søvn.

Hipp hipp hurra

Tilbake i byen får vi lada telefoner, og gjør oss klar for en ny dag. Jeg har aldri følt meg verre. Ser ikke hvordan jeg skal klare å komme meg på stones-konserten. “Skal ikke bare kjøpe oss no pils da” Kommer det fra kompisen min i tolvtida. “Jo, for faen, noe annet går ikke.” Svarer jeg kontant. Kjøper oss øl, og setter oss i en park. En uteligger kommer på et tidspunkt bort og sier at han kan synge for oss om han får en boks pils. Ikke noe dårlig deal det. Gir han litt pils, og fyren synger Sinatra-låter mens vi ligger dævfyllsjuke på plenen og bælmer pils.

 

John var ikke fremmed for å bruke strupen bare han fikk litt alko

Ikke alle alkiser kan synge som Mick Jagger. Kommer oss etterhvert  på vei mot konsert-arenaen, og jeg føler meg helt elendig. Vi bestemmer oss for å ta en shot på hver bar vi passerer på veien dit. To kilometer bort er ikke langt. Men det er før man tar med i beregning tettheten av barer i Dublin. Omsider inne på konsertarenaen, og åtti tusen mennesker åpenbarer seg foran oss. Vi er på tidenes konsert, og jeg får sett bandet jeg elsker mer enn livet selv. Jagger står en fire fem meter fra meg, og skriker at han ikke kan få noe tilfredsstillelse. Litt som oss, og vi føler oss nesten som Jaggers kompis.

En litt bleik Mick Jagger

 

Alt i alt, verdt det. Velvel, det var den turen. Mye kan skje på 48 timer. Dag to slapp vi også å sove på flyplassen, hvilken herlig dag. Men det er en annen historie om større suksess på damefronten, som jeg sparer til en annen gang. Så vet dere litt om mennesket jeg var før ex on the beach. Moralen i historien er: ikke kast telefonen i veggen. Det er aldri verdt det. Og det er ikke alltid at nok en shot til, hever stemningen og bringer deg enda nærmere suksess på damefronten!

 

Blogger essentials. Ikke pælm telefonen i veggen.

 

 

 

5 kommentarer

Siste innlegg