En utømmelig bank av historier som er bak mål, der har du meg. Her kommer nok et reisebrev fra en fulltidsidiot.

Her er casen: Jeg skal lage programmet “Influenserne” og i og med at jeg valgte å bestille en enveisbillett til Thailand i februar, var de pent nødt til å sende kameramannen etter, fordi jeg ikke visste hvor lenge jeg skulle være borte.

Jeg hadde selvfølgelig vært på monsterfylla i noen uker før de fikk han ned, noe som gjorde at jeg ikke var helt sikker på når han skulle lande i Thailand.

Reiselysten som jeg er forflytter jeg meg gjerne mye på rent instinkt. Jeg hadde da på de ukene kommet meg over til Bali. Jeg visste sånn cirka når han skulle lande, men det er ikke alltid lett å holde styr på tid, og når kameramenn skal lande, og den slags.

Velvel. Jeg får ringt kameramannen ganske tett opp mot dagen han skal fly, og spør som følger:

“Halla dude, du, når var det du skulle lande igjen?”

“Nei, du æ landa før ei halvtime sia æ”

“Å faen i helvete, jeg er på Bali jeg.”

“Ka sa du?”

“Jeg er på Bali”

“Ja, det e jo et djævelsk stort problem”

“Får booke meg en billett fort som faen jeg da”

“Ja, det e nok til det bæste”

 

Får en telefon fra sjefen av programmet som er svært stressa over at han har sendt en fyr ned til Thailand for å filme meg, og at jeg ikke er der.

Hiver meg på en scootertaxi og kjøper den siste flybilletten som er tilgjengelig fra et bookingselskap.

Nå har det seg sånn at det tar litt tid før de klarer å ordne ting, så mens jeg da sitter på en scootertaxi må jeg ringe dem og få dem til å ordne ting fort som faen.

Kommer meg etterhvert til flyplassen, og mot skranken mens dama i røret gjør det beste hun kan.

Får til slutt en billett via kuala lumpur, og det blir deilige 14 timers reise med mellomlanding inkludert.

 

At man aldri skal lære.

Iallfall, lager noe ganske god tv i en uke minus de 20 timene jeg kastet bort ved å ikke følge med, og det var den dagen.

 

Anbefaler alle å bruke kalender på telefonen, det har jeg begynt med siden den dagen.

That’s right. Hele fraværsgrensa på videregående kan ta seg en bolle.

Mitt siste år på videregående hadde jeg et halvt år fravær. Ikke fordi jeg var sjuk, men fordi jeg var drittlei hele opplegget.

Her indoktrinerer man kidsa til å gå tretten år med skole for å få en studiekompetanse som er generell, og hva er det man ser etter i en ansatt? Spisskompetanse. Jadda. Så sitter du der da med eksamen artium i hånda, og så er det ikke noe annet å gjøre da, enn å ta seg en bachelor eller i verste fall en master. 17, potensiellt 18 år skal du drive og stri med fag.

Jada, detta er kontroversiellt å si, men nå skal jeg fortelle dere hvorfor jeg valgte å ikke være på skolen et halvt år

 

Jeg leste hjemme, stilte opp på prøver, og gjorde det greit på de. Nå vil jeg ikke si at det var veien å gå om man skulle bli likt av lærerne, så noen karakterer måtte jeg selvfølgelig klage på. Alle klagene gikk inn fordi jeg kunne dokumentere at jeg hadde prestert på prøvene. Jeg brukte tiden jeg ikke var på skolen til å lese så mange bøker jeg klarte. Debutboka mi ble kanskje ikke den boka som har fått best anmeldelser gjennom tidene, men det får være en annen sak

At så mange nå ikke får mulighet til det er meg en stor sorg, og jeg føler med dere.

Dette er ikke et kamprop for dere som bare vil skulke for å se på Netflix. Dette er for de som klarer å lese til eksamen, og lære seg andre ting samtidig

 

Menmen, summa summarum. Fraværsgrensa gjør at uhorvelige mange timer med egenutdanning går tapt. Ansvar for egen læring er tydeligvis ikke gjeldende lenger.

 

Blodprinsen out.

(Eller “Dette brukte jeg dagen min på i dag” som mange rosabloggere så ofte pælmer ut på folk.)

Ny dag, nye sinnssyke saker i Vietnam!

 

 

Vi tok oss noen øl i går, og bestemte oss for å ha konkurranse om å få oss noe ordentlig sterk mat på en indisk restaurant vi har besøkt tidligere. Problemet er at her er det mange som ber om sterk mat, men som ikke kan takle det. De har derfor gjort en standard sterk ganske mye mildere enn hva jeg er vandt med.

I går skulle vi ha det ordentlig Tindaloo, eller ekstra, ekstra, ekstra sterk som man sier på norsk.

Vi ble rimelig godt kjent med eieren den forrige gangen. Jeg fortalte han at vi var fra Norge, og at denne gangen fikk han pinadø gi oss noe med skikkelig styrke. Med et lite flir om munnen går han inn til kjøkkenet, gir orderen til kokken og peker på oss. Fliret går over til glis på begge, og jeg forstår fort at vi er in for a treat..

Maten kommer etterhvert, og jeg tar en liten bit av retten min og smaksløkene mine sprenges noe så inni helvete. Denne retten her skal jeg seriøst slite med å få i meg.

Problemet her er dog at mindreverdighetskompleksene mine, og staheten slår inn for fullt. Eieren står og se på oss spise, og vi har nærmest en stirrekonkurranse. Vi smiler litt begge to, han fordi han vet hvor jævla sterk han har lagd maten. Jeg fordi jeg har fått meg en challenge.

Bruker 25 minutter, 2 servietter til å tørke svette, og noen glass vann og var faen ikke halvveis engang. Nå var det Norge vs. India. Bestemmer meg bare for å ete på, og banker ned resten av retten i to biter. Gråter nesten.

Eieren kommer bort, tar meg i hånda, og forstår at vi kan spise sterk mat.

Møter en kompis og begynner å ta noen pils med han på en bar. Blir nok en gang en god del enheter, og nachspiel hos han. Jeg sovner etterhvert der. Når jeg da våkner har han dratt på båttur med Familien som han er med. Det første jeg ser er Olli som med blodsprengte øyne sier. “Gru deg til å gå på do”.

Grue meg var det jeg burde ha gjort også. Kroppen trengte nok en rensing, men jeg fyllesyk og jævlig som kjenner at jeg er så dårlig i magen at halve kunne vært skjønte at den rensen kanskje var i overkant.

Sitter på toalettet og lar det stå til, og det føles som om noen med omhu har en skvett bensin og smurt perfekt rundt anusen min, og satt fyr med en lighter. Jeg er ikke på nippet til å gråte, jeg strigråter.

 

Moralen i historien er: Aldri utfordre en inder til å gi deg den sterkeste maten han kan lage, selv om du tror du kan spise sterk mat.

God romjul a!

 

 

 

GOOD MORNING VIETNAM!

 

Nok en gang skjer det fine begivelser på denne reisen som er til å daue av.

Jadda, bytter hotell i dag fordi vi selvfølgelig har glemt å extende der vi er. Ender opp på et sted langt pokkerivold ute i skauen, på en liten bungalowresort. Grei nok den, men så må jo da også ha scooter for å komme oss rundt.

Resorten ordner at det kommer en liten dude kjørende med en scooter. Tom for bensin var den, og den ble kvelt om jeg ikke konstant rusa motoren, men sånn er det nå her.

Vi kommer hjem fra resorten, og ser ganske medtatte ut begge to. Litt slitne om dagen, og vi har tenkt til å se noen episoder av trygdekontoret for å kul’n for en dags skyld. Fyren vi tidligere leide scooter av smiler og sier “HELLO, HELLO”  og spør om han kan låne telefonen til Olli. Han begynner å skrive inn noe greier, på google translate, og resultatet er som følger:

 

Vi knekker sammen selvfølgelig, og sier at det nok får holde med scooteren. For et hotell altså. Her får man både scootere og horer. Livet er vakkert. Legger ved et bilde av meg og den nye scooteren min, og fyren som prøvde å selge oss prostituerte.

 

 

Fy faen.

Verden er ikke god i blant. Ari Behn, et av mine forbilder er borte.

Personlig kjente jeg ikke Ari, men for en måneds tid siden gjorde jeg en podkast med Aris bestevenn: Per Heimly. Det var som å møte en eldre versjon av meg selv. Vi skulle tilfeldigvis til Stavanger senere i uka, og tok oss noen glass på byen der også, og i det hele tatt ble venner. Per er en nydelig fyr, og vi kommer til å finne på mer gøy i framtida.

Da nyheten traff i går om Aris bortgang tenkte jeg mest på Per. Hele natta her i Vietnam ble i går brukt til å ettertanke fordi jeg satte meg i Per sine sko, og hvordan det måtte være å miste sin beste venn. Det er forjævlig. Per, du har mine dypeste kondolanser. Jeg kan ikke engang være i nærheten av å fatte hva du går gjennom nå

 

Når jeg for andre gang på en måned blir påminnet hvor skjørt livet er synes jeg det er viktig å skrive litt om det mennesket som er min aller beste venn.

Andreas, en jordnær gutt fra Bogerud, utdanna samfunnsøkonom, streit som du får det, er min beste venn. At han var så uheldig å være den første gutten jeg hilste på da jeg bytta barnehage fra Lutvann til Bogerud gård er det beste som har hendt meg.

I lys av denne romjula fra helvete vil jeg gjerne, på ekte, fortelle deg hvor god du er.

Uansett hvor mye dumt jeg gjør, uansett hvor mye drit du må høre om meg, så forsvarer du meg. At folk ikke kan forstå at du, en helt “normal” fyr kan ha meg som bestevenn, og at du forteller dem at de ikke aner hvordan jeg egentlig er betyr mer for meg enn du kan forstå.

Mye av grunnen til at jeg kan holde på som jeg gjør er at jeg vet at du er min klippe i livet, ingen, absolutt ingen kommer til å utkonkurrere deg gjennom livet.

Om jeg noensinne kommer dit at jeg finner meg ei dame som gidder å gifte seg meg med, vet du at du er forlover. Den dagen en eller annen dame jeg ved et uhell har smelt på tjukka sier at hun skal beholde ungen er du gudfaren.

Det fine med Andreas er det at uansett om man ikke snakker sammen på en måned, så vet vi at vi har hverandre. Jeg har ikke veldig mange nære venner, og uten deg min venn hadde jeg vært et skip uten anker.

At romjula ble en tid til ettertanke kan man trygt si, og du fortjener alt i verden. Alt du måtte trenge skal du få, jeg ville gått til verdens ende for deg.

Rasshølet Henrik Elvejord Borg har vært så heldig å få den beste vennen man kan ha i hele verden, og jeg er evig takknemlig for at du er du, og alt du har gjort for meg de siste 23 åra. Det minste jeg kan gi deg er en hyllest hvor du faktisk forstår hvor ufattelig bra du er. Det er meg og deg mot verden, som det alltid har vært.

 

Andreas, jeg sier dette her hver gang jeg snakker med deg, men du skal få det svart på hvitt: Jeg elsker deg av hele mitt halvfungerende hjerte.

 

Ta vare på hverandre i romjulen! Og hvis noen av mine lesere skulle slite kan Mental Helse nås på 116 123. Røde Kors kan ringes på 800 33 321. Kirkens SOS: 224 00 040. Livet er verdt å leve.

Der kom den første clickbaiten.

 

Eller, jeg er jo sikkert det, men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Nå har Olli og jeg vært i Phu Quoc en liten stund, og fått oss et stamsted ved navn Z coffee. Kom inn intetanende om den lille meteoritten som skulle treffe planetene våre(østkantslang for hodene for de som ikke tok den).

Tip, noe som man gjerne skal gi på restauranter, men her var det vi som fikk Tipen.

Møter verdens herligste lille guttunge på 2 år ved navn Tip, sønnen til eieren, og Tip er helt sheriff. Prøver å stumpe siggen til kundene, gliser som bare faen, highfiver de som sitter og spiser førjulsmaten, og sist men ikke minst stjæler capsen min om jeg ikke følger ordentlig med.

Den kiden her er egentlig vanskelig å beskrive, jeg skulle virkelig ønske dere kunne møtt han.

Uansett, familien jobber døgnet rundt, og de kriger for å få (h)jula til å gå rundt.Tip må bare fly rundt der han også i og med at det er dårlig med barnehager her. Da slår den lille godheten jeg har i meg inn ass.

Oppdrag på julaften: Kjøpe julegave til Tip.

Den lille duden har prøvd å ta capsen min tre dager på rad, så da tenker vi det at det er på tide at han får seg sin egen.

 

Stikker på markedet, finner en dritfet caps med vannmelon på og kjøper den.

Olli melder så “Hadde vært jævla nice om vi ga han en full outfit da?”

“Ja for faen, det er ikke noe dårlig idé!”

Flyr litt mer rundt på markedet, og finner en bananskjorte med matchende shorts til.

 

Stikker til restauranten, og Tip er stadig blid som ei sol han, men blidere skulle han bli. Napper ut julegaven fra posen og både faren og tip smiler som jeg sjelden har sett noen smile før. Og om du tror du har rocka en outfit før, skal jeg love deg at du ikke har vært i nærheten av å rocke noe som Tip.

Se på han her da!:

 

Og selv om jeg sa at materialisme er idioti i går, så trengte han her virkelig en caps. Litt dobbelmoral må til.

Det var min julaften, håper din var fin også.

Ja, du leste riktig. Føkk jul.

Juletider er forsåvidt hyggelig i den form av at man bruker tid med familien og skal være grei og alt det der, men den der materialistiske driten kan jeg bli spart for ass.

Det er fint man har juleferie og at folk for en kort periode får fri fra jobben sin, men at man på grunn av en vrangforestillt snekker født 24.12.0000 skal måtte kjøpe inn gaver til gud og hvermann blir for dumt.

Så har man alle som ikke har en familie å feire med, som sitter alene, og kjenner på den sorgen det måtte være å være bare én på julaften fordi det er forventet at den skal brukes med andre enn bare sitt eget selskap. Jeg skulle ønske jeg kunne brukt min julaften med en av dere, men jeg får heller fortelle dere at jul er et konsept som rett og slett ikke er noe tess. 24. desember for meg er bare nok en vanlig dag i livet.

Historier om vanskeligstilte familier som kjenner på det at de ikke kan kjøpe julegaver til barna fordi lønna rett og slett ikke strekker til florerer. Det gjør meg vondt at fordi man har skapt en illusjon om at kjærlighet til sine barn måles i gjenstander, gruer noen foreldre seg til jul.

“[…]hovedorganisasjonen Virke sine anslag for årets julehandel. Detaljomsetningen i desember ble anslått til nesten 53 milliarder kroner” Sitat fra avisen Demokraten 23. desember 2014.

53 MILLIARDER. Jeg gir meg altså ende over. Det positive med dette er selvfølgelig at det må ansettes julehjelp forskjellige steder, og at staten drar inn mer til velferd, men det må da være mulig ikke å gå fullstendig bonanza hver gang året går mot slutten. Her er det firmaer som profiterer stort.

 

Når du nå sitter der og planter i deg ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker og lutefisk mens du bælmer ned en halvliter akevitt vil jeg gjerne at du ser “Sagan om Karl-Bertil Jonssons jul”, og tenker litt på de som ikke fikk en iphone 11 pro til jul, samt de som sitter aleine og gråter. Den kan du se her:

 

 

Tro meg, det er verdt 23 minutter av julaften.

 

God jul.

 

 

“Hvor slitsomt kan det egentlig være å være influenser, de jobber ikke en dritt, og mener at en slitsom dag er å fikse neglene sine og skrive et blogginnlegg.” Sitat: Jævla mange.

Vel, nå skal jeg faktisk være så kontroversiell at jeg mener at det faktisk er en slitsom jobb. Spesielt de som blogger forstår jeg aller, aller best.

Hver bidige dag må man komme med nye innlegg, og om ikke kreativiteten står i høygir døgnet rundt er det ikke alltid så lett å komme opp med nye ting å skrive om.

Det minner meg mye om da jeg jobbet som journalist i Tromsø, og hver morgen måtte ha fire nye saker på blokka. Til alle døgnets tider går man rundt og vrir hjernen etter leseverdige historier. Hvordan det endte for meg den gang da? Sykemelding i to uker, og at jeg flytta hjem til mor i depresjon. Det er et konstant press for å levere nytt content.

Vi kunne hatt det verre! Ingen tvil om det.

Jeg vet jeg at folk flest sliter mer enn det vi gjør. Det finnes barnehager som er er åpne på lillejulaften. Gamlehjemmene må gå rundt, mange har ikke nok penger til julegaver, og livet er i det hele tatt et slit for mange. Det er dere som holder Norge i gang.

 

Livet som blogger er ofte chill, og lønna er god, men det er ikke bare enkelt hele tiden. I og med at man ikke kan ha abonnenter på bloggen må man skrive et nytt innlegg HVER DAG for å holde seg oppe.

 

Isabel Raad, Sophie Elise, Isabell Eriksen og resten av dere som har klart å holde blogging gående i flere år: Dere har min dypeste respekt. (selv om vi ikke er enige om alt her i verden)

Turen min til Bali i fjor ble rimelig skandaløs, denne historien er heller inget unntak. Her får du historien om hvordan en dame fløy ned til Bali for meg, og jeg ikke husker at jeg sa ja til det.

Jeg hadde en ekskjæreste som brøyt seg inn i leiligheten min et par ganger på en uke, og kjørte en enveisbillett til Thailand(hvor jeg forøvrig møtte Olli som jeg igjen reiser med nå).

Velvel, jeg skulle også møte min venn Fred som jeg hadde møtt i Sri Lanka året i forveien, og hadde derfor en billett til Bali etter en uke. Flyr rundt og fester med Olli en uke i Phuket før ferden går til Bali. Vi har selvfølgelig festet hardt kvelden før, så også dette flyet er et fly jeg rekker med et nødskrik.

Kommer meg til Bali, og møter legenden Fred og hans nye kjæreste og tar livet med ro et par dager fordi kjæresten hans ligger på sykehuset med “Bali belly”. Hun kommer seg etterhvert til hektene, og kjøret begynner for fullt med Finns, brukket bein, leide dverger, huemist deluxe egentlig.

 

 

Fred og jeg er ganske glade i rødvin. Vi hadde kommet oss ut på en øy som heter Nusa Penida for å se på noen aper, og ta noen instagrambilder og kose oss litt. Kjører i oss flaske på flaske og blir merkelig nok ganske børst.

Nadia, ei dame jeg hadde snakket litt med før hun dro på ex on the beach ringer mens jeg er dypt nede i den fjerde flaska rødvin med tyskeren jeg aldri ville vært foruten.

“Henrik nå er jeg ferdig med programmet, og du lovte at du skulle møte meg.” Sier hun forhåpningsfullt

“Hehe, ja det stemmer det, men nå har det seg sånn at jeg er i Bali, så det kan bli vanskelig.” Sier jeg (eller det er det jeg har fått fortalt, jeg var blackout drunk.

 

Fast forward til jeg så våkner opp med hangoveren fra helvete fordi jeg har prøvd å sette ny verdensrekord i pinot noir ned ganen.

Sjekker snapchat, og der er det faenmeg en screenshot av en flybillett av et fly som har forlatt Gardermoen noen timer før jeg har våknet.

 

 

Jah, da har man gjort det.

Problemet her er jo at jeg er på en jævla øy utafor en jævla øy, og det er dritstress å komme seg ut dit. Så jeg, fyllesyk som faen snakker med resepsjonisten på hotellet og forklarer situasjonen, ordner at hun blir henta i en bil, og kjørt ut på en ferge. Ville saker.

 

Uansett. Vi har noen nydelige dager sammen, og tar livet mer med ro enn dovendyr en ukes tid. Sporty jente, og jævla fett gjort.

 

 

Tatoveringer, er noe mange mener mangt om. Enten er man stor tilhenger, eller sterkt i mot. Utifra hva jeg har erfart i alle fall. Det finnes ingen mellomting på akkurat det.

 

Jeg var sterkt imot tatoveringer i lang tid, men tidene forandrer seg, og det samme gjør jeg. Alt kommer tilbake til det jeg stadig prøver å prakke på dere som fortsatt velger å følge denne idioten. Don’t be another brick in the wall. Skill deg ut, og drit hva folk tenker.

 

Jeg har valgt å fylle kroppen med det som har bygd meg til det jeg er. Gammal rock, tvserier med folk som har mista huet helt. Feminister og strippere. Og meg og en av mine beste venner.

 

At jeg vil angre på dette seinere tviler jeg på, men nå har jeg ikke angra på noe siden 2009 heller (siste gang jeg svarte nei til noe).

 

As always folkens. Vær din egen herre, og hvis noen ber deg gjøre noe, be dem dra til helvete.

 

Blodprinsen out.