Jeg ble vekket av politiet på 17. mai

Jeg vil gjerne dele mer fra skandaleturen i sørøst-asia, men jeg pælma dessverre den forrige telefonen min i veggen en av de siste dagene på Bali.

Derfor har jeg lite bildemateriale, og må vente litt, fordi disse historiene fortjener bildebevis. I mellomtiden kan jeg fortelle om fjorårets 17. mai, da irsk politi vekket meg på vår alles kjære nasjonaldag. Først og fremst må dere kjenne til uttrykket Blodprins ekspress. Vakkert uttrykk.

Svært så klar for Blodprins ekspress

Dette er noe jeg fant opp på denne turen. Uttrykket innebærer at man drar på tur uten håndbagasje, og det er heller ikke lov til å booke hotell. Det du står og går i, that’s it. Turen bar til Irland. Rolling Stones skulle spille konsert på Croke park den 17. Mai, jeg dro ned den 16. sammen med en kamerat. Dagen før hadde jeg lastet ned tinder pluss, slik at jeg kunne bytte lokasjon, og følgelig matche med jenter i Dublin.

Teorien var at Tinder skulle fungere som en kombiner airBnB, hotels.com og datingtjenester. Noe som ville vise seg å være et sjakktrekk selv Magnus Carlsen ikke kunne kommet opp med.

 

Jeg jobba hardt fram til 01:00 kvelden før, og hadde riktig så mange matcher da vi skulle ta flyet 06:00. Iherdig prøvde jeg å lage en slags plan for denne turen. Her gjaldt å finne husly for to. Vel fremme i Irland i tolvdraget, hadde vi en svært så tettpakket timeplan. Dobbeldate klokka 14,17 og 20. Dette lovet bra. Min kamerat var gira på en øl. Jeg var ikke fremmed for dét jeg heller. tre-fire Peroni i nebbet og et pizzastykke til lunsj, og vi var klare for å ta fatt på denne helvetesturen.

 

Første date: Siorse Den første daten jeg hadde booket inn var altså Siorse (uttalt sørsja). Bra gæren dame, og hun hadde tatt med seg venninna si. Det negative med venninna var at hun var fra et strengt muslimsk hjem, og vi skjønte fort at dette kom til å gå til helvete for kameraten min om vi ble værende her. Det stoppet han imidlertid ikke fra å kjøpe en mugge med rom og cola. Jeg på min side var litt bekymret for om vi skulle klare å sjarmere damer med for mye alkohol i blodet (Dette var før ex on the beach, og instagrammen fungerte på den tiden svært dårlig for sjekking.) Uansett. Siorse likte meg svært så godt, og jeg klinte litt med henne i baren før jeg sa at vi måtte videre. Hun ble steinforbanna, og ville være med videre. Dette ble imidlertid vanskelig, i og med at vi skulle på nok en dobbeldate. Og så gærn er ikke en gang jeg, at jeg tar med meg fisk på Lofotfiske! Vi forlot etterhvert stedet med en knallhissig Siorse som sto og hytta med neven i døra. Blodprins ekspress virket som et lovende konsept for vansindige opplevelser.

Fest må man ha

Andre date: Julie. I utgangspunktet skulle vi møte Julie og venninna på en brun pub og spille shuffleboard. Julie feiget dessverre ut, og vi bestemte oss for å spise middag. En flaske rødvin, og vi var riktig så gode i gassen. Tredje date: Beth. Siste dame for kvelden var Beth, en frisør fra utkanten av byen. Hun hadde med ei bosnisk venninne, og det så riktig så lovende ut for oss begge en stund…… Helt frem til jeg fikk overtenning og begynte å kjøpe shots. Et halvt dusin Jägermeister ned ganen var en dårlig cocktail for oss begge. Da jentene forlot oss, var vi så fulle at vi ikke enset det før etter et kvarter. Klokka var nå 12, og byen i Dublin stengte klokka to, så her gjaldt det å komme seg til hektene fort som faen om vi ikke skulle sove under åpen himmel.

 

 

Ramler inn på en forferdelig klubb. Type: Dublins mest harry sted. Pitbull på anlegget, og oversminka jenter med påsatte øyevipper. Jeg prøver meg på noen damer som ser ut til virkelig å hate oppsynet mitt. Trekker frem en joker fra lomma, og sier at jeg har vært med på ex on the beach Norge. Hatet vrir seg til at de nå liker meg. Jackpot. Kameraten min får det for seg at han skal kjøpe en runde med øl til alle, problemet her er bare at ingen av de fire jentene drikker øl, slik at vi må drikke det tredobbelte av det vi hadde sett for oss. Det gikk som det måtte gå.

 

Jeg sliter etterhvert veldig med å holde fokus, og det viser seg også at dette er tilfelle for kompisen min. På telefonen tikke det inn en melding “Jeg har blitt kasta ut” Faen i føkkings helvete, hvordan er det mulig å bli kastet ut av en bar, i landet i Europa som er kjent for høyest alkokonsum? Jeg kan ikke dra uten at begge har husly. Ser på telefonen, og opp på dama jeg har klint med den siste halvtimen. Puster tungt, og kaver meg mot utgangen. Alt håp er på dette tidspunktet ute.

 

Prøver å komme oss inn på noen hoteller uten hell. Jeg står på et tidspunkt og skjeller ut en resepsjonist, og kaller han en fat fuck. Politiet kommer etterhvert og han mener at jeg er “verbally abusive”. Får jugd oss til at vi har en airbnb oppi veien, og unngår glattcella så vidt det er. Problemet nå er at det er blitt fittekaldt ute, men vi bestemmer oss allikevel for å legge oss i en park. Blodprins ekspress hadde blitt et uteligger-konsept, – den så jeg ikke komme!

 

Har dessverrre kun på meg skinnjakke og t-skjorte, og holder på å fryse ihjæl der jeg ligger på gresset. Kompisen min det samme. Gode råd var dyre, men så kommer det en åpenbaring fra min nedkjølte og forgiftede hjerne:  Det går an å sove på flyplassen. Kameraten min ser på meg med tårer i øynene, og er overlykkelig for at jeg har kommet på dette. Vi kommer oss ut dit, og sovner i seksdraget. 0830 kjenner jeg en batong som pirker meg i beinet. Det er flyplasspolitiet som vil se boardingpass. Vi har bare boardingpass til neste dag, og blir pælma ut av flyplassen etter to og en halv times søvn.

Hipp hipp hurra

Tilbake i byen får vi lada telefoner, og gjør oss klar for en ny dag. Jeg har aldri følt meg verre. Ser ikke hvordan jeg skal klare å komme meg på stones-konserten. “Skal ikke bare kjøpe oss no pils da” Kommer det fra kompisen min i tolvtida. “Jo, for faen, noe annet går ikke.” Svarer jeg kontant. Kjøper oss øl, og setter oss i en park. En uteligger kommer på et tidspunkt bort og sier at han kan synge for oss om han får en boks pils. Ikke noe dårlig deal det. Gir han litt pils, og fyren synger Sinatra-låter mens vi ligger dævfyllsjuke på plenen og bælmer pils.

 

John var ikke fremmed for å bruke strupen bare han fikk litt alko

Ikke alle alkiser kan synge som Mick Jagger. Kommer oss etterhvert  på vei mot konsert-arenaen, og jeg føler meg helt elendig. Vi bestemmer oss for å ta en shot på hver bar vi passerer på veien dit. To kilometer bort er ikke langt. Men det er før man tar med i beregning tettheten av barer i Dublin. Omsider inne på konsertarenaen, og åtti tusen mennesker åpenbarer seg foran oss. Vi er på tidenes konsert, og jeg får sett bandet jeg elsker mer enn livet selv. Jagger står en fire fem meter fra meg, og skriker at han ikke kan få noe tilfredsstillelse. Litt som oss, og vi føler oss nesten som Jaggers kompis.

En litt bleik Mick Jagger

 

Alt i alt, verdt det. Velvel, det var den turen. Mye kan skje på 48 timer. Dag to slapp vi også å sove på flyplassen, hvilken herlig dag. Men det er en annen historie om større suksess på damefronten, som jeg sparer til en annen gang. Så vet dere litt om mennesket jeg var før ex on the beach. Moralen i historien er: ikke kast telefonen i veggen. Det er aldri verdt det. Og det er ikke alltid at nok en shot til, hever stemningen og bringer deg enda nærmere suksess på damefronten!

 

Blogger essentials. Ikke pælm telefonen i veggen.

 

 

 

En bestevenn fra helvete

Her har du to gjøker:

Bekledningen sier det meste

 

Dette innlegget skulle egentlig handle om hvilken føkkings idiot jeg synes Adrian kan være noen ganger, og hvordan dette førte til at jeg forlot han uten penger i Thailand. Det har seg likevel sånn at jeg prøver å ha en slags moral i ethvert innlegg. Derfor går jeg heller for å dele en liten video hvor vi har det svært så hyggelig. Her er noen klipp fra vår tid i frihet fra en ellers travel Å-kjendishverdag

 

Begrav stridsøksa dere. En kommer ingen vei ved å huske på tider vennene dine har vært dumme i hodet sitt. Dessuten hadde det vært for slitsomt siden det stort sett gjelder enhver tid med denne fyren. Jeg elsker den gjøken her uansett hvor mye faen han finner på.

 

xoxo Blodprinsen

Jeg tatoverte navnet til en fransk stripper

Phi Phi øyene. Det herligste reisemål hvis en er på jakt etter paradis, men også livsfarlig med alkohol i blodet. Hvorfor? Vel, nå skal du høre. ….Dette er hva jeg husker fra denne turen. Det meste kan underbygges med bilder, så det stemmer jo, resten er renovert fra en heller skral og alkohylpåvirket hukommelse.

Etter fyllakjøret i Bali en liten stund (dette var første runde i Bali), skulle jeg etterhvert spille inn noe innhold til tv-serien influencerne som jeg er en del av. Plukker opp telefonen og ringer kameramannen min Marve mens jeg sitter på Bali, og samtalen går cirka sånn her:

“Halla mann! Når er det du lander i Thailand a?”

“Du bra du ringte, æ landa nu.”

Faen i svarte helvete. Her har produksjonsselskapet sendt ned en kameramann, så har jeg faenmeg prestert å bomme på datoen. For en kronidiot på tur, en eneste oppgave på hele ferieturen, å huske TV-opptaket – men nei, selv det ble en oppgave for stor for meg. Mister en dag med produksjon fordi jeg er totalt udugelig.

 

Nåvel, vel fremme på Phi Phi booker jeg meg et hostell, Marve, den jævelen, har fått et djævelsk fint hotell betalt av produksjonsselskapet. Får filma noen scener av at jeg sjekker inn, før vi kommer oss til poolbaren på resorten til Marve. Jekker oss en øl hver og har det i det hele tatt riktig så fint.

Meg og Marve. Gjeng på to.

 

Plutselig kommer det ei jente svømmende bort. Samtalen gikk som følger. (Hennes ord må leses med fransk aksent i hodet) Legger ved et lydklipp av hvordan hun sa navnet mitt så du skjønner tegninga:

“Hello. What is your name?”

“I’m Henrik, what’s yours?

“I am Diva”

“Haha, that’s funny”

“No really, my name is Diva”

“Oh, sorry then, i’ve never met anyone with that name”

“It’s ok. What do you do?

“I’m making a tv-show, this is my camera guy Marve”

” Ello MÆRV, nice to meet you.”

“What is it that you do?”

“I am a stripper.”

“Oh really? My mom is a stripper” sier jeg tydelig ironisk.

“Are you serious?” Sier hun med store øyne

“No, it’s a joke. She’s a teacher.”

“Oh. I really am a stripper though.”

 

Merkelige greier som du kanskje forstår. Uansett. Vi fortsetter praten og drikker noen øl. Jeg må filme litt mer med Marve, men får instagrammen hennes så vi kan holde kontakt utover kvelden. Kjører noen seanser foran kamera med Marve før vi begge blir enige om å drikke alkohol.

 

Tar opp kontakten med Deva, som er slik navnet skrives på fransk, og møter henne etterhvert på en strandfest.

 Det går som det måtte gå, og det blir kanakkasfylla på meg og jeg ender opp på Hotellet til Marve, dog ikke hos Marve, men hos Deva. Ligger først ute i bassenget. Det viser seg også at portrettfunksjonen til iphone fungerer på mer enn bare ansikter.

 

Portrettfunksjonen på iphone er et allsidig verktøy

 

Ender til slutt opp med å tilbringe natten der. Etter en runde drar hun fram en bok hvor hun skriver ned “Henrik 8/10” Jøsses. Her snakker vi variant.

“Is that good?” Spør jeg.

“Yes, Normally i only give 6/10”

Detta har jeg aldri opplevd.

 

Våkner opp fyllesyk som faen, men må filme litt med Marve. Trasker bort til rommet hans, og vi tar filminga ved bassenget.

Gårsdagens venninne kommer etterhvert ut og vi kliner litt i bassenget. Nok en samtale. (Fortsett å les hennes replikker med den franskeste aksenten du kan tenke deg)

“Oh, my god Henrik you are hard, i like it.”

“You look like a kid in a candy store Deva. I’ve never seen anyone this happy.”

“Hm, you are crazy, i’ll do it in another way” Hun vender munnen nedover, og later som at hun gråter

“Oh my god Henrik, you are hard, hulk hulk, I don’t like it.”

 

Herre min hatt, hva er det jeg har rota meg oppi her. Jeg får meg en skikkelig latter. Nåvel. Dagen går, og jeg får en melding av Deva.

“We should do a tattoo.”

“Of what.”

“I tattoo your name, you tattoo mine.”

“Are you serious?”

“Yes, it will be my souvenir from Phi Phi” Jeg tror nok en gang at hun holder på med tull og svarer

“I’m in.”

 

Drar så på raknefylla igjen, og tenker ikke mer over det. Klokka to på natta, tiden jeg er mest dritings ringer Deva og sier at hun har funnet et sted vi kan tatovere oss. Dømmekraften min er på dette tidspunktet så elendig, at jeg tenker at det faen ikke er noen dårlig idé. Kommer oss bort dit, og jeg må velge hvor jeg vil ha den.

 

I og med at jeg allerede blir sett på som en fuckboy av mange kommer jeg til den konklusjon at jeg skal jevne ut feministtatoveringa jeg allerede har med en tatovering av navnet til en som jobber med et av verdens minst feministiske yrker. Sier at jeg kan gå først, og blir så den stolte eier av en ny tatovering. Hun tatoverer så sin.

 

Så våkner jeg opp dagen etter der da, med nok en tatovering. Pluss 1 og minus 1 blir kanskje null? Nå vet jeg ikke hvilken tatovering jeg angrer mest på. Den øvre eller den nedre, men en ting er sikkert. Ikke ta tatoveringer når du er high on love, eller når du er high on alcohol. Lær av mine olympiske feiltrinn! I dag edru, og langt fra paradis går tankene mer i retning av: hvordan skal jeg kunne forklare dette til barnebarna mine.

 

For å sitere Bob Hund:

Kan kalla mig för idiot
Det har jag ingenting emot
Jag är en idiot.

 

Dopa ned på Bali

Dop på Bali. I utgangspunktet i overkant ulovlig, og noe man absolutt ikke må gjøre. Med et komplisert brudd i foten derimot, noe man simpelthen må gjøre. Dette er historien om hvordan tre dumme beslutninger gjorde blogghateren til blogger.

Dårlig beslutning 1: Backflip på klubben

Ok, her er scenarioet. Føler meg som kongen av klubben, og banker ned no champagne. Lever livet som aldri før. I en champagnerus bestemmer jeg meg for at backflip er tingen å gjøre.

Se på kongen av klubben der da. Ikke en bekymring i livet, men det skulle fort endre seg. Tar en backflip og lander med en liten vridning. Hører at beinet brekker momentant. Alkrusen døyvet dog smerten noe. Rett inn i sjukebil med intravenøs smertstillende, og rett på operasjonsbordet

Sliten type med smertestillende i åra

 

Dårlig beslutning 2: Skrive meg selv ut av sykehuset 

Etter operasjonen har jeg så sinnssyke smerter at jeg tror jeg skal krepere. Problemet her er bare at de allerede kjører ganske tunge substanser inn i blodet. Får mer og mer, men det døyver ikke smerten. Sjukepleierne tror at jeg er heroinist fordi jeg er så lite mottagende til smertestillende. På et tidspunkt øker pulsen til 220, og jeg er sikker på at jeg skal krepere. Ei jente som var så grei at hun passet på meg ringer på sjukepleierne, og de må sette to sprøyter oksykodon rett i blodet for at jeg skal roe meg ned. Sykepleierne begynner allikevel etterhvert å gradvis nedgradere dosene, og vil ikke gi meg noe mer selv om jeg ber om det. Jeg blir åpenbart mer og mer forbanna, og ringer på sjukepleier igjen. Idét hun kommer inn døra ser jeg henne inn i øynene og trekker ut kanyla og sier at det bare er å skrive ut piller, og at jeg er ferdig med dette sjukehuset. Hun ser helt forferdet ut og tør ikke annet stakar.

 

 

Dårlig beslutning 3: Fest, viagra og knekt fot

Jeg ringer hjem til mor og sier at jeg har skrevet meg selv ut av sykehuset. Og får klar beskjed: Ta første flyet hjem!

Går heller for alternativ B: Leie meg en villa i to uker og fortsette festen

Legen min har i det minste skjønt at jeg trenger ganske tunge smertestillende og medisiner generelt hvis jeg skal overleve dette her, og skriver ut en hel haug med Xanax. (Ikke ta xanax folkens med mindre det er skrevet ut av en lege). Og masse smertestillende. Over her ser dere en svært fornøyd gutt som har skrevet seg selv ut av sykehuset, klar for fest i ny villa med en hel haug med piller, sigg, cash og useriøs bekledning. Rett på telefonen for å invitere til fest.

Nåvel. Inne i villaen byr jeg igjen opp til dans ti dager i strekk, og på det tidspunktet her kjenner jeg en del mennesker på Bali.

 

 

Det blir topp stemning, men med den mengden smertestillende jeg gikk på, på det tidspunktet er det vanskelig å få ereksjon. I hverdagen er jeg ikke en kar som alltid tar smarte valg . Men i denne situasjonen med smertestillende opp til øra, er jeg en kar som bare tar dårlige valg… Bestemmer meg derfor for å google: Viagra+Bali, og det viser seg at det finnes en egen app man kan bestille dette med, og til og med få det hjemlevert. Makan til flaks.

Sjukt opplegg som du ser. Om du er ekstra oppmerksom ser du at det er en prescription required… Makan til uflaks. Jeg prøver likevel å trykke på order, og til min store forundring går den gjennom, null stress. To sekunder etter har de funnet en mopedsjåfør som er på vei til apoteket. Karen ringer etterhvert og spør “Did you really order three 10mg viagra or only one?” Hvorpå jeg kontant svarer “Three.” Useriøst opplegg. Femten minutter etter kommer’n inn i villaen med tre viagram, jeg gir han no cash og sånn var det. Appen kunne brukes til å bestille smertestillende også, så de siste to ukene ble ordentlig hoi og halloi. Forresten anbefales heller ikke viagraen heller. Kjørte selvfølgelig i meg alle tre på en gang, og pikken ville faen ikke ned. Å slite med å mige mens man kun har et bein å stå på er en nær umulig oppgave å løse.

 

I ettertid ser jeg jo at dette er helt ute, og at jeg burde dratt hjem. Men det er herlig å kunne kjenne på det å nå ha et nærmere kjennskap til et annet helsevesen. Kunnskap er makt og what not.

 

Og til syvende og sist, jeg ville ikke holdt på sånn her hadde det ikke vært for bruddet selvfølgelig. Don’t do drugs kids. Three wrongs don’t make a right

Fra renselse til skandale

BÆNG der var´n igjen gitt. Blodprinsen er tilbake. Her kommer jeg en tid fremover til å publisere det som virkelig skjedde på den skandaløse ferien, og hva som lå bak alle insatstoriene, som vekket mye hat, latter, aggresjon, og avsky

 

Dette skulle være en tur for å komme seg etter et stygt offentlig brudd i mediene. Jeg skulle sitte under en palme og skrive, og kikke ut over havet. Slikk gikk det ikke.

 

Historiene som inngår her kommer til å være:

Franske strippere, influencerne, Stikke fra Adrian, brudd i beinet, pengeforbruk uten like, skandaløse tatoveringer, Valium og Xanax. Hvordan jeg i stedet for å dra hjem fortsatte festen i en villa i tolv dager etter å ha satt inn 11 skruer.

 

Som du kanskje kan forstå. Det ble lite oppbyggende, men samtidig sitter jeg igjen med så sinnsykt mye fett, og ting som er helt ute. Som jeg absolutt mener dere burde høre. Jeg skal fra i morgen av love dere noen sinnsyke historier.

 

Nå har jeg vært sammenlignet med blogger i såpass lang tid at det er like greit å bli en. Det skal sies at det ikke er verdens beste følelse, men vi får krysse fingra for at jeg driter i å legge ut outfits, og heller legger ut stripperrumper. Er vel et par journalister som gliser bredt her nå, men det får så være. Sånn err´e blitt.

Legger ved no goodvibes i starten her, for detta blir mørkt. 

 

Høres på